I denne teskten skal jeg undersøke verdigrunnlaget for repertoarvalg i musikkundervisning. Jeg skal veie viktigheten og validiteten av noen forskjellige tankesett knyttet til beslutningsgrunnlaget og forsøke å etablere et verdihierarki for utvelgelse av undervisningsstoff.
Elever skaper sin egen læring
Fordi hovedmålet med musikkundervisning er å verne om, dyrke og styrke elevens spilleglede og musikalske utvikling, blir også valg av lærestoff underlagt denne hovedmotivasjonen. Musikalsk danning foregår som et vekselspill mellom mennesket og lærestoffet, mellom subjektet og objektet: Lærestoffet gir læringsaktivitetene mening, og eleven utvikler innsikt i stoffet gjennom sin egen aktivitet. Hverken lærestoff eller læringsaktiviteter kan alene ses om kilden til danning. Det er nettopp samspillet mellom valgt repertoar og elevens aktive bearbeidelse av det i læringsaktivitetene som er utslagsgivende for best mulig danning. Gjennom læringsaktiviteter legger elevene nye musikalske erfaringer til erfaringsgrunnlaget sitt som de igjen vil møte nytt lærestoff med. Lærestoff og læringsaktiviteter danner dermed en stadig fordypende spiral av både bredde- og dybdelæring. Synergien som skapes er altså det viktige, og hvilket lærestoff som velges kan tidvis være avgjørende for å utløse ønsket effekt i denne osmotiske prosessen.
En lærende lærer
Musikkelever skal lære, erfare, forme og formidle musikalske uttrykk som er relevante for deres individualitet og kultur. Opplæringen skal fasilitere barn og unges danningsprosesser, bevissthet om egen sosiale og individuelle identitet, samt nysgjerrighet, kjennskap og respekt for andre musikktradisjoner og musikk-kulturelle uttrykk. Gjennom både geografisk mobilitet og tiltagende individualisering blir Norges befolkning kontinuerlig mer kompleks og den innehar dermed en stadig ekspanderende palett av kulturelle uttrykk. Musikkundervisning skal speile denne mosaikken av musikalske tradisjoner og strømninger i både lærestoff, læringsaktiviteter og konsertvirksomhet. Det kan i noen tilfeller være svært utfordrende å oppnå for musikkpedagoger. Det betyr imidlertid ikke at elevene i mindre grad trenger lærere som ser hvert individ. Det betyr heller ikke at læreren har anledning til å lempe på opplæringsloven § 1-3. Der står det at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningen hos den enkelte eleven.
I repertoarsammenheng medfører dette at valg av lærestoff og læringsaktivitet skal foregå med tanke på hver enkelt elev. I mange tilfeller innebærer det også at eleven velger selv. Læreren har ansvar for aktivt å gjøre seg kjent med elevens musikalske interesser og referanser på en åpen og fordomsfri måte. Tatt i betraktning hvor dynamiske vi vet elevmassene i Norge er, må selv de mest erfarne lærerne altså være forberedt på kontinuerlig å lære nytt stoff og ikke minst fortsette å utvikle bred kompetanse innen tilpasning av stoffet.
Alle elever er unike. Med sine individuelle forskjeller, både i personlighet, interesser, kulturell bakgrunn og faglige nivåer, tilbyr de lærere kontinuerlig stimuli for egen utvikling. For lærere er det i triangelmøtet med eleven, lærestoff og læringsaktivitet det største læringspotensialet befinner seg. En klok mann sa en gang “en snekker snekrer, og en lærer lærer.” Dette sitatet henspeiler på at det er i selve undervisningssituasjon at pedagogen vokser, både faglig – gjennom finsliping av pedagogikk og didaktikk, og menneskelig gjennom å strekke seg for bedre å tilgjengeliggjøre og fasilitere læring for hver enkelt elev. Gode lærere er gode elever og kan således sette gode eksempler og demonstrere hvordan man best kan være elev.
En annen fordel er den mentale. Når læreren inntar rollen som medelev heller enn allvitende autoritet, legger det grunnlaget for en læringspsykologi der rollene er mer likestilte, der ydmykhet, lek, ærlighet, trygghet og nysgjerrighet kan vokse og der det å lære er viktigere enn det å vite. Eller for å sitere Piet Hein: Folk som vil forbedre hele verden, kan med hell starte i dens sentrum og begynne med seg selv.
Maslow og repertoar
Hvilke psykologiske rammefaktorer bør være tilstede på gitartimen for at elevene skal kunne trives, lære og utvikle seg? Som grunnlag for en god relasjon mellom lærer og elev trenger eleven å
- Føle seg trygg i musikkundervisningen.
- Kjenne at de hører til, både i elevgruppa og med musikklæreren.
- Bli anerkjent og likt for sin musikalske utfoldelse.
- Realisere sine musikkinteresser knyttet til stil, smak og estetikk.
Til en viss grad kan en god lærer “serve” flere av disse behovene ved hjelp av ro, forutsigbarhet, inkluderende omgangsform, en varm tilnærming og et skarpt øye for individene. Det sterkeste verktøyet for å oppfylle alle fire er imidlertid å bruke undervisningsstoff som eleven liker, kan identifisere seg med både individuelt og sosialt, og som eleven er investert i og har eierskap til. Riktig valg av repertoar gir læreren mulighet til å koble seg direkte på overlevelsesstyrte drifter som trygghet, sosial tilhørighet, utvikling av individualitet, og fremdyrking av egen identitet. Sett fra dette perspektivet kan riktig repertoar være nesten hva som helst, og det velges med vidt forskjellige beslutningsgrunnlag:
- De andre i gjengen syns det er en kul låt
- Pappa sier at Eric Clapton er verdens beste gitarist
- Hun søte i paralellklassen synger den sangen
- Mobilspillet har så fet åpningsmelodi
You had one job
Som musikklærere har vi mange roller og oppgaver som omfatter å bruke både musikkfaglige, pedagogiske, didaktiske og menneskelige kompetansefelt. Vellykket musikklærerpraksis innebærer å bære mange hatter: utøvende og skapende kunstner, pedagogisk veileder, kunnskapsformidler, omsorgsperson, kulturformidler, relasjonsbygger og ofte. Vi har imidlertid ett overordnet mål som overskygger alt annet; at eleven fortsetter å spille. På tross av at musikalsk utfoldelse har mangfoldige nytteverdier for oss mennesker, er det å spille et instrument og utvikle det kunstferdige og håndverksmessige over lengre tid ikke noe man gjør fordi det er nyttig, fornuftig eller “lønner seg” på noen som helst måte. Man gjør det ene og alene av entusiasme. Hvis eleven mister motivasjonen til å spille eller synge er slaget tapt. Da er det likegyldig hvor mye lurt vi sier eller gjør for dem. For å illustrere det på en annen måte, hvis vi skulle definere én forskjell på de som ble gode og de som ikke ble gode på instrumentet sitt, hva ville det være? Nemlig at de som ikke ble gode, sluttet før de ble det.
