Hvordan kan pedagogiske tenkere som Lev Vygotsky, musikalitetsteoretikere som Christopher Small og til slutt Lucy Greens musikalske grunnlagspraksis anvendes for å bygge musikkundervisning som helt fra starten av er på elevens premisser?
Innledning
Ungdomstiden er en krevende, ofte ensom og tidvis desperat brytningstid for mange. Det er et kapittel av livet der vi forsøker å definere en egen identitet, som er annerledes fra voksenverdenen vi har vært omgitt av i barneårene. Vi vet at musikk kan være en svært viktig emosjonell støtte i denne perioden av livet, både for individuell, indre prosessering og for å styrke en sosial tilhørighet og identitet. Samtidig vet vi at mange ungdommer slutter å spille i 14-15 årsalderen.
Hvordan kan pedagogiske tenkere som Lev Vygotsky, musikalitetsteoretikere som Christopher Small og til slutt Lucy Greens musikalske grunnlagspraksis anvendes for å bygge musikkundervisning som helt fra starten av er på elevens premisser? Som tar mål av seg å sette elevene i stand til å spille og synge musikk som er relevant, aktuell og gjerne selvvalgt. Dette for å bygge unge musikanter der musikken nettopp er deres egen, og ikke en del av voksenverdenen. Hvordan skape musikkundervisning med det mål at elevene skal fortsette å musisere nettopp i den perioden de har størst nytte av det og det gir dem dypest mening?
Læringsteorier: Vygotsky
Imsen (2022) forklarer at der Piaget mente at læringsprosessen foregår ved å konstruere kunnskap, der individer aktivt engasjerer seg i miljøet og assimilerer ny informasjon til deres eksisterende mentale strukturer, la Vygotsky på sin side vekt på den sosiale interaksjonens rolle i læringen. Han mente at både læring og i stor grad kognitiv utvikling skjer gjennom samarbeid og sosial samhandling. Lev Vygotsky er en russisk psykolog som står bak den sosiokulturelle læringsteorien. Denne teorien omfatter både elevens utvikling hva gjelder persepsjon, tenkning, læring, problemløsing og oppmerksomhet, samt hvordan vi som enkeltmennesker blir preget, formet, og senere i livet blir bærere av vår egen sosiale og kulturell bakgrunn. Han fremholder at språket og kulturen i vesentlig grad preger de sosiale rammene, mennesket fra livets begynnelse omsluttes av. Kulturen er med på både å forme og diktere språket. I følge Vygotskys teorier er språket ikke kun et kommunikasjonsmiddel, men også et verktøy for både tankevirksomhet, innsikt og forståelse. Kunnskap er ikke bare noe som er knyttet til menneskets kognitive system. Kunnskap er i stadig utvikling og vekst. Den er formet av våre forfedre og deres virksomhet, samtidig som den i skrivende stund videreutvikles og fornyes av vår nåværende aktivitet. Den er en nær sagt uatskillelig bestanddel av kulturen vår. Kultur anses som ringvirkningene av menneskers opparbeidede innsats og ervervede visdom gjennom tidene, og kunnskap får dermed et historisk aspekt. Av denne årsaken blir Vygotskys teori også tidvis omtalt som kulturhistorisk teori.
Mellommenneskelige relasjoner og utfordringer
Imsen (2022) forteller at mellommenneskelige relasjoner er hovedkatalysatoren til utvikling og læring hos mennesker, ifølge Vygotsky. Sosial praksis er slik vi lærer språket, tilegner oss kunnskap og blir bærere av kulturen vår. Vygotsky arbeidet med hvordan man best kan systematisere og organisere den sosiale praksisen for best å kunne anspore til og akselerere indre utvikling hos elevene. For at elevene alltid skal måtte strekke seg, kan læringsforløpet og utdanningsløpet aldri bli parallelle linjer. For å stimulere og utnytte det sosiale læringsfellesskapet mente han at undervisningen måtte ligge foran elevenes kunnskapsnivå. Først når oppgavene er utfordrende å løse, bruker vi fellesskapet rundt oss for hjelp til mestring. Denne sosiale funksjonen kaller han den proksimale læringssonen. Altså et felt av kunnskapservervelse som ligger utenfor det eleven kan mestre på egen hånd, men innenfor det som er mulig i det sosiale læringsfellesskapet. (Imsen 2022, s.203)
Musikalitetsteori: Christopher Small
Om enn ikke på langt nær så utstrakt som Heidegger, bruker Small verbifisering for å illustrere tanker. Smalls “musicking” betyr å ta del i en musikkopptreden, enten som utøver, som lytter, ved å øve, ved å komponere eller ved å danse (Angelo & Sæther, 2017)
Small (1999) forklarer at begrepet peker på musikkens aktive og deltagende natur, musikalsk handling sees på som et kollektivt fellesskap. “Musicking” medfører også en utforskning av vårt indre og ytre miljø samt å lære å leve i og med dem. Vi blir gjennom musicking kjent med våre idealrelasjoner og får anledning til å bringe disse til liv, så lenge musikken varer. Disse relasjonene handler om både individet selv, mellommenneskelig og om individet i verden. Verden er grunnleggende relasjonell, og musicking er en alternativ måte både å forstå og virkeliggjøre verden på, enn den rent materialistiske.
Kulset (2021) forklarer at begrepet har videre og dypere betydning enn “å musisere”. Small hevder at snarere enn i musikken i og for seg, er meningen i musikalsk aktivitet å finne i forholdene mellom mennesker. Disse mellommenneskelige relasjonene omfavner alle som har befatning med musikkfellesskapet. Ikke bare de utøvende musikere, publikum og lyd- og lysfolk, men også billettselgere, konsertarrangører, allsang i festlige lag samt forholdet mellom nyfødte og mødre.
På konstant søken etter idealrelasjonen
Kulset (2021) skriver også om at alt det vi mennesker gjør, sier og tenker er motivert av ett mål, nemlig relasjonsbygging og i endelig forstand bygging av idealrelasjoner. Hvorvidt det gjelder mellom enkeltindivider, mellom grupper eller i vårt forhold til verden er dette en dyp og grunnleggende menneskelig drift, mener Small.
Musicking kan forme relasjoner som illustrerer for oss, og tillater oss å utforske hva vi dypest sett higer etter i våre hverdagslige relasjoner og i vårt forhold til verden som sådan.
Musikkpedagogisk grunnlagspraksis: Lucy Green
Hanken & Johansen (2020) skriver om Lucy Green, som er en fremstående musikkprofessor fra England. Hun er også hedret her i Norge, som æresdoktor ved Høgskolen i Hedmark (nå en del av Høgskolen i Innlandet.) Hennes hovedfokus er hvordan man ved å organisere elevene i vennegrupper kan fasilitere musikalsk kompetanseutvikling gjennom “planking” av musikk elevene kjenner godt fra før. Denne læringsmodellen endrer elevenes forhold til musikk, både som lyttere og som skapende.
Den mest oppriktige formen for smiger
Hanken & Johansen (2020) forklarer videre at læringsprosessene sentrerer seg rundt gehørbasert imitasjon av de aktuelle låtene på det tilgjengelige instrumentariet. I dette arbeidet er elevgruppene langt på vei overlatt til seg selv. De har anledning til å innhente assistanse eller innspill fra læreren, men et av de overordnede målene i denne delen av prosessen er nettopp en autonom problemløsning i fellesskap. Mer spesifikt skal de med selvvalgte metoder lære seg musikken, uten instruksjon på forhånd. Tanken er at elevene i denne læringssituasjonen, sammen utvikler dyp kjennskap til både lytting, fremføring, improvisasjon og komposisjon.
Identitet og kompetanse
Videre skriver Hanken & Johansen (2020) om at hensikten er både å fremme elevenes innsikt i egen musikalske identitet, å synliggjøre alt de allerede kan om musikk gjennom befatning utenfor skolen, samt å bygge erfaring med å navigere forskjellige læringsmetoder i musikk. På bakgrunn av økt forståelse av musikalsk identitet og kunnskap skal elevene utvikle økt bevissthet, dybdeinnsikt i egen og andres musikk, samt anspore til å lage egen musikk.
Relevant repertoar
Hanken & Johansen (2020) forklarer at der Lucy Greens grunnlagspraksis skiller seg fra mange andre, er blant annet i valg av repertoar. Det skal være innspilt og tilgjengelig for lytting og “planking”. Elevene skal ha foregående kjennskap og nær tilknytning til musikken de jobber med. Hver av de fem læringsperiodene starter med at elevene velger mellom et utvalg låter. De former grupper, innhenter et sjangerrelevante utvalg instrumenter, og initierer sin egen selvstyrte imitasjonsprosess. Ved endt periode starter neste, der målet er det samme, å “planke” en populær låt, men nå med større grad av lærerstyring og der læreren har valgt repertoar. Intensjonen er at denne fasen skal informerer og inspirere tredje periode som i likhet med den første, styres av elevene både med tanke på låtvalg og læringsmåte.
Periode 4 og 5 omfatter komposisjon, nærmere bestemt elevenes egne komponeringsarbeid. I fjerde fase skal gruppene produsere en egen låt innenfor sjangerrammer som er aktuelle for dem og uten lærergitt arbeidsstruktur. Sistnevnte faktor endres i femte periode, der gruppene skal komponere etter etablerte lester i populærmusikk.
Krever mye av læreren
Hanken & Johansen (2020) forklarer også hvordan arbeidsmetoden til Green ikke kan kvantifiseres i særlig detaljert grad, nettopp fordi den er så elevavhengig, og overveiende elevstyrt. Men lærerens rolle inneholder noen egne problemstillinger. For det første avkreves det at læreren har inngående kunnskap om dagsaktuell populærmusikk. Særlig vil det være kritisk at læreren i periode 2 og 5 kan instruere elevene deres egne premisser, og i resterende perioder må læreren til en grad kunne mestre de bestemte låtene på de relevante instrumentene. For det andre må læreren klare å veksle mellom å gi elevene tid til å oppdage på egen hånd, og ta mer kontroll i periodene med systematisk og lærerstyrt undervisning.
Samspill med volum – nødvendige rammefaktorer
Gitt ensembleformatet undervisningen har, vil både lydisolerte grupperom, sjengerrelevant instrumentarium, og adekvate lyttefasiliteter (Hanken & Johansen 2020).
Vygotsky og Green
Vygotskys læringsmodell, den proksimale læringssonen, inneholder to forutsetninger for å fungere, et sosialt læringsfellesskap og tydelig krav eller forventninger til elevens læring. De må få utfordrende læringssituasjoner og noen å lære sammen. Sistnevnte er også en forutsetning for Lucy Greens ensemble-læring. Der Vygotsky kanskje mest effektivt kan informere Greens læringsmodell, er gjennom føringen om at undervisningen skal ligge godt foran elevenes mestringsnivå. I periodene 1, 3 og 4 vil det være en forutsetning at elevene opplever en viss grad av mestring. Blir utfordringene for store, for eksempel at valgt låt er for avansert, vil fraværet av en lærer gjøre prosessene sårbare for motløshet og konflikt i elevgruppene. I periode 2 og 5 der undervisningen er strukturert av læreren kan læreren lettere utfordre elevene, fordi læreren fortløpende kan fange opp situasjoner der gruppene trenger hjelp til problemløsningen.
Dermed kan vi anta at den proksimale læringssonen både kan berike og utfordre Greens grunnlagspraksis.
Small og Green
Barn og ungdom står i enorme oppgaver og utfordrende prosesser. Det skal lære seg å mestre skolehverdagen både sosialt og faglig, men mest krevende av alt er for de fleste å finne ut av hvem de er. Identitet gir både fremtidstro, trygghet og retning. Men å oppdage og utforske identiteten vår, midt i store elevgrupper av andre i akkurat samme situasjon er en tidvis ensom, vanskelig, forvirrende, langvarig og sågar fortvilende prosess for mange. Selvvalgt musikk har mange fordelaktige sider som støtteaktivitet i denne reisen. Samspillet styrker gruppeidentiteten. Eksponering mot musikk som uttrykker og anerkjenner råskapen i følelseslivet vårt validerer oss som mennesker.
Smalls idealrelasjoner kommer tydelig til uttrykk her. Gjennom det indre aspektet av “musicking” kan vi utforske hvem vi ønsker å være i forhold til verden og hverandre. Nettopp gjennom samspill når denne prosessen sin dypeste mening.
Avslutning – Hvorfor skal vi bry oss
Å slutte å spille eller synge nettopp i den tiden der mange trenger det mest, er ganske utbredt, og veldig synd, både for individene det gjelder og for samfunnet som sådan. Samtidig er det lett å se sammenhengen mellom musikkundervisning som kommer fra voksenverdenen og at denne dermed står i fare for å bli valgt bort når så mye annet fra voksenverdenen skal byttes ut med aktiviteter og verdier som uttrykker ungdommens søken etter egen identitet.
Fordelene ved å sette barn i stand til å spille musikk som primært er relevant for dem er mange. Og flere av dem er også svært fordelaktige for lærerens musikalske og personlige utvikling, men i denne teksten skal vi fokusere på de gode sidene denne praksisen har for elevene.
Tilhørighet
Vi kan spille musikk sammen som er relevant for vår ungdomskultur, som nettopp uttrykker og setter ord på vår egen generasjons følelser, kampsaker, brytningspunkter og synspunkter. Dette styrker tilhørigheten vår til hverandre og bygger gruppeidentiteten vår.
Å akseptere oss selv for den vi er
Når kroppen forandrer seg og hormoner og følelser river og sliter i en, er det ofte vanskelig, om ikke umulig, å finne emosjonelt tilfredsstillende menneskelig utveksling blant likesinnede. Vi er ofte ikke komfortable med følelseslivet vårt, og skulle vi forsøke å snakke om det, har vi gjerne hverken ordforråd eller begrepsapparat for å nøyaktig kunne forklare hva som skjer med oss. Kanskje er mange av prosessene også for rå, ufordøyde, abstrakte og intuitive og dermed langt på vei nonverbale i sin kjerne. I musikk finner vi ofte uttrykk og sågar anerkjennelse for råheten i usminkede menneskelige følelser. Gjennom lytting og utøving av musikk får vi anledning til både å bekrefte, kanskje tilkjennegi og forhåpentlig akseptere de nakne følelsene våre. Denne erkjennelsen gir ro, trøst og generell velvære. Ikke minst gir det unge samfunnsborgere økt selvinnsikt, emosjonell intelligens og empati.
Kilder
Angelo & Sæther (2017): Eleven og musikken. Universitetsforlaget.
Blacking, J. (1974) How Musical Is Man? University of Washington Press
Hanken & Johansen (2020): Musikkundervisningens didaktikk. Capellen Damm.
Imsen, G. (2020). Elevens verden. Innføring i pedagogisk psykologi. 6. utgave Universitetsforlaget
Kulset, Nora Bilalovic: musicking i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 23. oktober 2023 fra https://snl.no/musicking
Skaalvik, E. M. & Skaalvik, S. (2021). Skolen som læringsarena. Selvoppfatning, motivasjon og læring. 3. utg. Universitetsforlaget.
Small, Christopher (1999) Musicking — the meanings of performing and listening. A lecture, Music Education Research, 1:1, 9-22, DOI: 10.1080/14613808.2013.859661
