Profesjonelle lærere handler ut fra en vurdering av elevenes behov og elevenes beste. Det krever at lærerne føler seg fri og vet at de har autonomi. Samtidig skal skolen være et fellesskap der lærerne representerer en viss grad av verdihomogenitet. Hvor går grensene for lærerens handlefrihet i forhold til læreplaner, forskrifter og behovet for en kollektiv kultur ved skolen?
Lærer-elev forholdet er komplekst, utfordrende, men også potensielt svært fruktbart for begge parter. Målet med enhver undervisning må være at elevene lærer noe faglig og at de blir mer hele mennesker, at de blir litt klokere og litt mer “seg selv”. Noen ting har alle elever felles. For at de skal kunne lære og utvikle seg på skolen trenger de å
- føle seg trygge
- kjenne at de hører til
- ha en viss status i flokken
- bli anerkjent og likt for den de er
- å ha en lærer som elsker faget sitt
Sett fra ett perspektiv er en skoleklasse dermed et noenlunde homogent miljø. Til en viss grad kan en god lærer også “serve” flere av disse behovene ved hjelp av ro, forutsigbarhet, inkluderende omgangsform, en varm tilnærming og et skarpt øye for individene.
På den andre siden trenger hver av elevene ofte å få disse behovene tilfredsstilt på hver sin måte. Dette øker kompleksiteten i lærerens oppgaver. Som unge mennesker flest er elever i rask utvikling og de er dermed også eksponert for større variasjon i dagsform enn oss voksne. Økende kulturelt mangfold og tiltagende individualisering i befolkningen bidrar også til at klasserommet ofte blir et sammensatt og tidvis intrikat læringsmiljø. Det gjør det mer utfordrende for læreren. Men det betyr ikke at elevene i mindre grad trenger lærere som ser hvert individ. Det betyr heller ikke at læreren har anledning til å lempe på opplæringsloven § 1-3. Der står det at opplæringen skal tilpasses evnene og forutsetningen hos den enkelte eleven.
Alle elever er unike. Med sine individelle forskjeller, både i personlighet, interesser og faglig nivåer tilbyr de oss lærere kontinuerlig stimuli for vår egen utvikling. Som lærere er det i vårt møte med eleven, lærestoff og læringsaktivitet at vi har vårt største læringspotensial.
En klok mann sa en gang til meg “en snekker snekrer og en lærer lærer.” Dette sitatet minner oss på at det er er i undervisningssituasjonene våre at vi vokser, både faglig – gjennom finsliping av pedagogikk og didaktikk, og menneskelig gjennom å strekke oss for bedre å tilgjengeliggjøre og fasilitere læring for hver enkelt elev.
Hvordan kan et lærerkollegium og den kollektive kulturen støtte og styrke disse prosessene?
Fordi mye av ansvaret for den individuelt tilpassingen ligger hos den enkelte læreren kan det være nyttig å se på hva som ikke er opp til læreren. Mange beslutninger er tatt allerede i opplæringsloven og i læreplanene. Læreplanene inneholder også mange faglige og pedagogiske verktøy som kan være med på å noe av “støyten”. Lokalt på hver skole er det utformet fagplaner som i mange fag dikterer store deler av det faglige innholdet i undervisningen. Dette er avlastende. En god skole har et verdigrunnlag med formaliserte kjerneverdier som de ansatte tilstreber å leve etter. Disse kan være for eksempel:
- Inkluderende
- Engasjert
- Ryddig
eller
- Raus
- Nysgjerrig
- Ordentlig
Basert på disse kjerneverdiene er det også nyttig å ha noen fokusområder som skolen arbeider med i fellesskap. Fokusområdene eksempelvis kan inkludere:
- Selvstendig læring
- Tverrfaglighet
- Dybdelæring
- Meningsfull skolehverdag
- Trygt medborgerskap
Både kjerneverdiene og fokusområdene kan fungere som arbeidsdokumenter som endres eller modifiseres hvert femte år eller lignende. De må være levende verdier for alle de ansatte, noe de kan utenat og som de forholder seg aktivt til. De skal fungere som rettesnorer og ledestjerner i de daglige både inad i kollegiet, mellom ansatte og ledere, mellom skolen og foresatte, når skolen er i kontakt med media og ikke minst skal de gjelde elevene – seg i mellom og mellom lærer og elev. De kan fungere som et arbeidsdokument som endres eller modifiseres hvert femte år eller lignende.
Så lenge læreren forholder seg til alle disse styringsdokumentene er det kanskje kardemommeloven som gjelder – han eller hun gjøre som de vil?
